Et usannsynlig tap av handelskrig mellom USA og Kina: Thailands gummimarked

De siste årene har vært vanskelige for Rattana Kaewsuan, og det ser ut til at ting er i ferd med å bli mye verre.

Den 60 år gamle kvinnen er engummitapper, en utmattende jobb i beste fall.
Rattana jobber gjennom natten, i 12 timers skift, i mørke plantasjer befengt med mygg og slanger, og skraper forsiktig en kanal for at sevjen skal renne ut av gummitreet, til et oppovervendt kokosnøttskall.
Men den melkehvite væsken er nå verdt seksti prosent mindre enn verdien for fem år siden.
Nå, med gummiprisene på et lavt nivå noensinne, er pengene hun tjener knapt nok til å overleve.
Og hvis det ikke var ille nok, ser USAs president Donald Trumps handelskrig ut til å presse prisene ytterligere ned.
Rattana har dessverre ikke noe valg. "Jeg må gjøre det," sier hun til meg. "Jeg har ingen annen jobb jeg kan gjøre. I min alder har jeg ikke noe annet alternativ."
Det er ikke slik at president Trumps tariffer er rettet mot Rattana eller Thailand.
Men Thailand, som den største produsenten av naturgummi i verden, er en stor leverandør av Kinas motorhandel, og det er dødpunktet i den amerikanske presidentens trådkors.
Rett nede i veien samler en lokal mellommann tønner med gummisaft fra tapperne.
Tønnene blir testet for kvalitet, deretter tippet i en enorm tank, i påvente av henting av de som skal sende den til utlandet.
De har kjempet mot fallende priser i årevis, som billigere syntetiskegummioversvømmet markedet, og overforsyning fra produsenter i Thailand, Malaysia og Indonesia presset markedet ned.

Produksjonsprisen er for tiden høyere enn markedsprisen, og etterlater ingen margin for profitt, og nå er de bekymret for at amerikanske tollsatser vil stenge av det ene markedet som blomstrer.

"Det vil ikke være noen gummitapper snart. De vil slutte fordi lønnen ikke er verdt det ettersom prisene fortsetter å synke dramatisk. Selv nå er det veldig vanskelig å finne gummitappere for å gjøre jobben," sier Pichai Chasawat, leder for en lokal gummifaktor.
Poenget er godt illustrert i Rayong-lageret til Thai Huagummi, en av kongerikets største eksportører av gummi.
Nær døren til det hule lagringsanlegget ligger flere tonn komprimerte gummiplater av topp kvalitet.
Stablene er bestemt til USA for bruk i racerbildekk, hjul for kommersielle jetfly og andre svært spesifikke bransjer.
I midten av rommet sitter en andre større haug for hjemmebruk i Thailand.
Og bakerst i rommet, stablet opp til taket, er gummien bestemt til Kina, minst tjue ganger mengden som eksporteres til resten av verden, en viktig vare i kinesisk produksjon og utvikling av infrastruktur.
Inne i fabrikken vasker, renser og sorterer hundrevis av immigrantarbeidere fra Kambodsja og Myanmar gummiduker fra plantasjer over hele Rayong.
Alle disse levebrødene henger også i en tynn tråd, ettersom arbeidsgiveren deres, Thai Hua, veier opp virkningen av Trumps tollsatser på industrien deres.
Men handelskrigen tvinger Thailand til å ta side også, og med et flertall av eksporten deres i én retning, er det klart hvem som vil vinne på lang sikt.
Korakod Kittipol er konserndirektør i Thai Hua, og er opptatt av å opprettholde kundebaser i både Kina og Amerika, men han vet også at etter hvert som handelskrigen eskalerer, vil det bli stadig vanskeligere.
"Hvis du vil overleve med virksomheten din, og hovedmarkedet for virksomheten din er USA, betyr det at du må flytte og endre strategien din", sier han, og hentyder til det faktum at han har råd til å tape amerikansk virksomhet, men ikke det i Kina.
Det er usannsynlig at Donald Trump har tenkt mye på Thailands gummitappere, og heller ikke om han ville bli påvirket hvis han kjente til industriens prekære natur, men ettersom han utvider vilkårene for sin handelskrig med Kina, begynner antallet tap å falle, og i dagens globale markeder vil de være langt unna de han hadde tenkt å målrette mot.